Små søsken!

Vet du en ting det å ha små brødre kan være ille?
De kan være de mest plagsomme skapningene her på jord. Av og til kan de være sur på deg uten at du vet hva du har gjort de. Som for eksempel i dag så var lille broren min i det humøre bare jeg sa noe til han om at han for eksempel skulle dekke på bordet sånn at vi kunne spis når mamma var fardig i dusjen så klikket han helt og hvis jeg fant en sang jeg synes jeg er fin så skulle han komme med den der dritt musikken sin og spille den så mye høyre.
Hvis jeg gjør eller sier noe til mamma eller pappa så er det jeg som får kjeft. De bare "neida han er nå så liten og søt."
Hvis han sladdrer selv så får jeg å kjeft. Det er så urettferdig! Selvom han er liten betyr det ikke at han bestandig er uskyldig. Også hvis mamma og pappa snur ryggen til så kan han sitte der å flire eller smile med sitt lille ondskapsfulle ansikt og være så stolt over at han fikk støtte fra forelrene selvom han egentlig vet innerst inne over idiot han har vært mot søstra si, men han tør ikke å innrøm det. Fordi da er han liksom ikke noen engelunge lenger.
Men nå er han røpet hvis mamma og pappa leser dette. Til mamma og pappa. Jeg mener den minste sønnen deres. Han er ikke bestandig uskyldig saker som skjer.
Han er like god som de største søskene sine.
Av og til gjør han meg så sur at han ikke burde være i nærheten av meg, men den sjansen tør han å ta. Han er en drittunge av og til!